Det handler ikke om hvordan man har det?

Posted: 12/08/2012 in Filosofi
Thinking

En venn av meg delte denne artikkelen på Facebook i dag. Jeg synes det var godt skrevet.  Dette er et utsagn jeg misliker sterkt: «Det handler ikke om hvordan man har det. Det handler om hvordan man tar det.» Jeg synes dette er et tåpelig utsagn, fordi det er nettopp hvordan man har det som avgjør hvordan det er mulig å ta det.

Jeg skal ta et par ekstreme eksempler for å vise hva jeg mener:
1. Du spaserer nedover Karl Johan, plutselig får du øye på ei jente som ligger på bakken med en mann over seg. Han forgriper seg på henne. Du sier høyt: «Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det» og går videre.

2. Da 500 ungdommer på Utøya løp i panikk fra massemorderen og prøvde å komme seg i skjul. Du står på sidelinjen og roper: «Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det»

Eksemplene over er satt veldig på spissen, og det er utenkelig at noen hadde sagt dette, men jeg har møtt mange personer som f.eks har hatt store plager og vært veldig syke bli møtt med denne holdningen både av familie, venner og f. eks. personale på NAV. Det at to mennesker begge har diagnosen ME, betyr ikke at de har det på samme måte. Noen ME-pasienter ligger årevis på et mørkt rom, ute av stand til å røre seg og trenger absolutt skjerming fra lyder, lys og andre stimuli. Det kan for utenforstående se ut som de ligger der i ro, men inni kroppene deres foregår en vanvittig krig. Pga denne innvendige krigen, hvor kroppens celler kjemper en knalltøff  kamp mot fremmedlegemer i form av forgiftninger (+ bakterier/virus), orker de ikke å ta inn mer (lys, lyder, stimuli). Kroppen jobber på overtid. En annen ME-pasient kan ha dager der dette pågår, men er andre dager i stand til å gjør noe som ikke krever mye. Fellesnevneren for ME-pasienter er at håndbrekket alltid er på, og hvor stramt det står, noe som kan forandre seg i løpet av dager eller timer, avgjør hva man er i stand til å klare.
Et siste eksempel hentet fra mitt eget liv:
En gang jeg var i Frankrike brakk jeg armen, humerusbeinet. Det var ikke vondt, ikke i det hele tatt. Jeg tror årsaken var at det gikk så fort. Smertene oppstod først etter operasjonen. Jeg har sett et familiemedlem brekke armen, og jeg har sett ei venninne brekke armen. For dem var smertene så intense at de ble satt ut. Fordi om det ikke var vondt for meg, så var smerten uutholdelig for dem. Å da skulle konkludere med at å brekke armen ikke er vondt, blir dermed en helt feil.

Man kan aldri vite hvordan et annet menneske har det. Det er derfor jeg misliker det sitatet så sterkt. Jeg synes sitatet er arrogant, naivt og vitner om stor mangel på empati. Jeg er overbevist om at alle mennesker gjør så godt de kan utifra hvordan de har det, og hva de er i stand til å gjøre. Vi må slutte å anta, slutte å generalisere og begynne å se og lytte til enkeltmennesker i stedet.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s