Kvinnen som kledte seg naken..

Posted: 18/11/2005 in Filosofi

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede.
Bok av: Jan Wiese, Gyldendal Forlag.

Dette er en av de beste bøkene jeg har lest. Den rørte meg veldig, og jeg ville gjerne lese den en gang til rett etter at jeg var ferdig med den, bare for å høre de vakre historiene en gang til. Her er et utdrag fra Gyldendals hjemmeside:

Dette var den tredje historien jeg lyttet til på markedsplassen. En kvinne elsket en mann så inderlig at hun kledte seg naken for ham på torvet. Det er sant, det skjedde i min egen hjemby, jeg var der og så det med egne øyne.

En kvinne elsket en mann så inderlig at hun kledte seg naken for ham på torvet. Det er sant, det skjedde i min egen hjemby, jeg var der og så det med egne øyne. Hun var blottende ung, men allikevel kvinne. I sine øyne bar hun såvel barnets undring som den unges besluttsomhet. Det var kroppen hun kledte av, men det var hennes sjel vi så, alle vi som var på markedsplassen den dagen.

Markedsplassen i min by skiller seg ikke ut fra andre. Dit kommer kvinnene for å kjøpe mat og mennene for å treffe andre menn. Der bringes nyhetene fra munn til munn, likeså sladderen.

Tre mennesker har sin faste plass på torvet, de har hver sitt hjørne som ingen annen må bruke. Mot vest sitter fortelleren. Han kommer hver dag i den fjerde time etter middagshøyden. Han bringer med et teppe. Det folder han ut på marken og setter seg med korslagte ben. Han beretter sine historier og knytter på den måten dagen i dag til alt som har skjedd før. Mot øst har værmannen sin plass. Han sitter aldri ned. Når solen står på sitt høyeste, kommer han til markedsplassen og stiller seg opp i sitt hjørne. Han roper stående ut sitt varsel. Når det er gjort, forlater han straks plassen og viser seg igjen først neste dag. Værmannen nyter, på samme måte som fortelleren, stor respekt i byen. Allikevel, den som er høyest aktet av alle, er vismannen. Han sitter også på et teppe, og hans hjørne ligger i nord. Ennå før solen går opp, sitter han urørlig på teppet sitt, når den igjen går i havet, er han der fremdeles.

Til vismannen går alle som trenger et råd. Dit går den syke, eller han som ikke kan enes med naboen. Dit søker faren som skal gifte bort en datter, eller han som har forlagt sin pung og ikke kan finne den igjen. Hos ham får de alle svar. Ingen vet hvor gammel han er. Hans hår og skjegg er langt, og hans kjortel slitt. Så lenge har han vært på sin post at bare de aller eldste kan huske den gang han kom. Ingen vet hvorfra, her har han ingen slekt. Hans bolig er et skur utenfor byen.

Den unge kvinnen kjente markedsplassen. Hun hadde fulgt sin mor dit så lenge hun kunne huske. I begynnelsen ble hun båret, senere gikk hun med hånden trygt i morens. Hennes foreldre var rike mennesker. Familien bodde i et stort, vakkert hus med mange tjenere. Allikevel gikk moren selv til markedsplassen hver dag for å kjøpe ferske varer.

Hun var foreldrenes yngste datter. De elsket henne og ga henne sin kjærlighet. De trøstet henne når hun gråt og de lo sammen med henne når hun lo. I ettertid, da alt hendte, var det mange som bebreidet dem nettopp dette: «De har skjemt henne bort,» var det noen som sa. «En datter skal oppdras i bluferdighet og lydighet. Det er dyder hun bør eie den dag faren velger en mann til henne. I stedet har de satt henne griller i hodet.» Det kan hende at folk hadde rett. Hadde bare ekteparet også hatt en sønn, kunne de gjort det annerledes. Da ville de bedre skjønt hvordan en datter og fremtidig hustru burde oppdras. Som det nå var, vokste den lille piken opp med en sterk vilje i seg.

Den ble farlig den dagen hun møtte kjærligheten.

Han kom på en helt alminnelig dag. Som vanlig var hun med sin mor til markedsplassen. Hun lyttet til de voksnes samtale. Solen skinte. Da så hun ham. Vakker var han, og ung, ikke mange år eldre enn henne selv. Klærne og holdningen røpet den velståendes sikkerhet.

I forbifarten møttes deres øyne. Da visste hun det. Hun slo blikket blygt ned, men da hun igjen så opp, var han borte. Uten å legge merke til henne hadde han gått videre i ivrig samtale med en venn. Hun vendte taus og bedrøvet hjem i følge med sin mor.
Fra den dag lette hun hver dag etter den unge mannen på markedsplassen. Hun gikk dit med sin mor som før, men forlot henne for friere å lete overalt. Det gikk lang tid uten at hun så ham, igjen og igjen vendte hun skuffet hjem. Til slutt visste hun ikke lenger om han eksisterte, eller om han bare var en drøm i henne.

For drømmer hadde hun.

I dem er han vidunderlig. Hun ser ham allerede på lang avstand. Med lange, langsomme steg kommer han mot henne mens det lange, mørke håret tas av vinden. Han smiler og rekker armene mot henne. Han roper noe uten at hun kan skjelne ordene. Hver gang forsvinner han før han når frem, og hun står alene tilbake.

Endelig, en dag fant hun ham igjen.

Han satt lyttende i kretsen rundt fortelleren. Hun satte seg også ned, med hodet slik vendt at hun kan betrakte ham. Hun kjærtegnet ansiktet med øynene og festet hvert trekk til minnet. Lenge fikk hun sitte i fred, så snudde han seg og satte sinte øyne i henne. Hun irriterte ham. Med en mørk mine vendte han seg bort, så hun ikke lenger kunne se hans ansikt. Den kvelden ble hun syk med høy feber. Uten motstand lot hun den rase. Hun visste ikke lenger forskjell på natt og dag og kjente ikke sine foreldre. Det gikk uker før hun var feberfri. Hun satt lenge i en stol foran vinduet. Men en vakker dag meldte livet sine krav i den unge kroppen. Foreldrene ble fylt av glede da de igjen hørte hennes latter.

Piken hadde tatt en beslutning, ikke bare om å leve, men også om å gjøre noe med livet. Hun fulgte moren til markedsplassen.

Da hun kom dit, gikk hun straks til vismannens hjørne av torvet. Hun fant ham alene og med lukkede øyne. Hun nølte, men tok de siste skrittene frem og satte seg ned foran ham. Det hadde hun ofte sett folk gjøre når de søkte ham for råd. Hun visste også at når man gjorde det, ville alle andre holde seg på avstand. Både spørsmål og svar skulle bli mellom de to.Den gamle satt lenge med lukkede øyne. Hun visste ikke om han sov. Da så han opp og festet blikk på henne. «Mitt barn,» sa han, «hva bringer deg til meg?» Hun bøyde rødmende hodet, så samlet hun mot og så ham inn i øynene. Nå fortalte hun lavt om sin kjærlighet til den unge mannen. «Hva skal jeg gjøre?» Den gamle mannen var taus, han tenkte seg om før han svarte. Svaret ble det senere snakket om. Burde ikke vismannen bedt den unge piken gå hjem til sin fars hus og vente der til han fant en mann til henne. Vismannen gjorde ikke det, han så inn i fremtiden og visste hva som skulle hende. Han smilte før han svarte piken: «Vis deg for ham, og han skal se deg.» Mer sa han ikke, og hun forsto at hennes tid på vismannens teppe var ute.

Neste dag går hun igjen til markedsplassen. Allerede fra morgenen forbereder hun seg. Hun bader og vasker seg omhyggelig, tørker kroppen og smører den inn med salver. Hun velger klærne med omhu og kler seg langsomt.

Moren følger forundret hennes forberedelser.

Sammen går de gaten til markedsplassen. Og mens moren snart er opptatt med handelen, forlater den unge kvinnen henne. Hun leter etter mannen og finner ham i en flokk av venner. Uten å nøle går hun frem til ham og tvinger ham til å se henne inn i øynene. Hun ser hans forbauselse og aner igjen et sinne. Et øyeblikk vakler hun, blikket hennes viker. Et sekund bare, så fester hun det igjen og ser selv i sinne tilbake.

Nå skjer det som siden skulle fortelles, igjen og igjen.

Med blyge, men allikevel bestemte bevegelser løser hun sine klær og lar dem falle til jorden. Hun kler seg langsomt naken for mannen som forskrekket stirrer på henne. Det er noe rørende ved hennes opptreden, bevegelsene er besluttsomme, men ikke rutinerte, langsomme, men ikke dvelende. Men i øyeblikket brer forferdelsen seg blant menneskene. Den sprer seg som ild over plassen og øker trengselen rundt de to. Moren kommer til, hun løfter armene og roper ut sin fortvilelse. Hun løper gråtende bort mens hun forbanner seg selv, sin slekt og sin datter.

Blant menneskene i mengden stiger opphisselsen og ropene.

Men mellom den unge kvinnen og mannen står tilværelsen stille et kort øyeblikk, akkurat så lenge som det tar for et under å skje. I det sekundet er de helt alene på den overfylte plassen. Alt og alle er borte.

De ser bare hverandre.

Sinnet og forskrekkelsen har veket. Han ser den nakne kvinnen som står foran ham. Han ser hennes lengsel og vet at den er hans egen. Han tar imot den uforstilte kjærligheten og fylles med uendelig ømhet.

Nå faller han på kne foran henne, før han reiser seg og hyller henne inn i sin kappe, samler hennes klær og fører henne bort gjennom menneskemengden med armen om henne. Menneskene viker til side. Det blir stille den tiden det tar mannen å lede kvinnen gjennom mengden, over plassen og ut av syne. Så stiger stemmene påny. De steg til forbannelse. Allikevel var det dem som straks hevdet at det var et under de hadde sett. Men de fleste var opprørt over kvinnens skamløshet.

Det var underlig, allerede neste dag hadde stemningen snudd seg. Nå var det et flertall som bekjente seg til underet. Innen uken var omme, var ingen lenger i tvil. Pikens mor hadde løpt hjem og stengt seg inne. Hun var utrøstelig, helt til beretningen om underet nådde henne. Nå kunne også hun se det som et mirakel. Paret forlot markedsplassen i hast. Han ledet henne raskt til sitt hus. De kunne lagt veien gjennom mennesketomme smug, men valgte hovedgaten.

Vel fremme løftet han kvinnen og bar henne inn. Tett omslynget sto de og kjente pulsen hamre. Kappen gled ned fra hennes skuldre. Hun lot den falle, forsøkte heller ikke nå å skjule sin nakenhet.

Hun sto naken foran sin elskede.

Historien kunne stanset her. Men enda en gang skjedde det noe mellom de to, som utdypet fortellingen om dem og gjorde den hel.

En tid var gått. Som mann og hustru levde de unge sammen. Gjennom dager og netter søkte de mot hverandre. Om dagen satt de sammen under hagens trær, om natten elsket de og sov i hverandres armer. Dypere og mer inderlig vokste kjærligheten mellom dem.
Den unge hustruen gikk nå selv til markedsplassen for å handle, gjerne i følge med sin mann. Det lyste av dem. Men en dag skjedde det noe som truet deres lykke. Det kom en fremmed til byen. Han slo seg ned i markedsplassens ledige hjørne, det mot syd.

Han kalte seg forteller, men fulgte ikke de uskrevne lovene. Riktignok fortalte han historier, men han nøyde seg ikke med det. Han trakk lærdom ut av dem og forklarte menneskene hva som var rett og hva som var galt. Det var mange som lyttet til ham, selv om ingen likte ham.

Den fremmede trodde ikke på noe under i det som hadde skjedd det unge paret. Ganske snart begynte han å fordømme dem fra sin plass. Særlig var det kvinnen som fortjente Herrens tukt. Hans ord hadde sin virkning blant folk. Først hos dem som ikke hadde vært på markedsplassen da underet skjedde og som derfor ikke hadde sett det med egne øyne: Og etter hvert snek de giftige ordene seg inn også hos dem som hadde sett det.

En dag kom paret til torvet for å handle. Som vanlig strømmet folk til omkring dem.
Da trengte den fremmede seg frem i mengden. Han nøyde seg ikke lenger med å si sin mening fra den faste plassen. Igjen brøt han reglene, en forteller skal oppsøkes av dem som ønsker å lytte, og aldri trenge seg på. Folk vek tilbake for den myndige skikkelsen. Det dannet seg et tomrom. I det sto mannen og kvinnen foran den fremmede.

Med høy stemme fordømte han dem. Nei, ikke mannen, men kvinnen. Hun hadde fallbudt sitt kjønn på markedet, slik handelsmannen selger sine varer. Opphisselsen steg i mengden. Ennå lød det stemmer som vendte seg mot den selvbestaltede dommer, men de døde hen. Det var refserens ord som grep menneskene og fikk overtaket. Underet var glemt og også følelsen som skyllet over dem alle den gang det skjedde. Nå så de med den fremmedes øyne: Kvinnen var uverdig, en skjøge som fortjente sin straff.

Hun måtte straffes. Den unge kvinnen skjulte ansiktet i hendene. Hun som for mindre enn et år siden sto med løftet hode og kledte seg naken for sin elskede, hun bøyde det nå og gråt.Noen lette etter den første sten.

Da trer hennes mann frem. Han søker nølende etter ordene, men finner dem ikke. Følelsen av skyld er der, på en uforklarlig måte har den også nådd ektemannens sinn som en gift. Han finner ikke ord. Stille står han og med ulykke i sitt ansikt.

Så retter han seg opp og møter den fremmedes blikk. Han vender seg mot sin elskede. Langsomt kler han av seg. Plagg etter plagg løser han og slipper til jorden. Til slutt står han naken foran henne, naken også i øynene som skinner.

Mens han står slik, fylles han med en kjærlighet som vokser. Blodet sprenger i hans årer, det fyller hans lem som snart løfter seg og peker i skarp vinkel med den nakne kroppen.

Triumferende vaier det.

Han står avkledd foran sin elskede. Hun fanger synet inn.

Han enser ikke klærne på marken. Med det stive lemmet stolt svingende foran seg legger han armen rundt sin hustru.

Sammen går de over plassen uten at ett menneske løfter hånd eller munn mot dem.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s